It's a crisp Autumn day and I am waiting for the school bus together with the neighbour girl, who is one year older than me. I say good morning but get no reply. She hasn't talked to me for over a week, and I don't know why. My mother says it's not my fault, but that doesn’t make it any easier. I am 12 years old, I have top grades and a bottle-fed lamb called Monica, but no friends. I am the oldest of seven siblings, my dad is at sea and my mother is at home with lumbago. We don’t have a TV.

This is an ongoing documentary project about growing up in a small community, on a windswept island off the west coast of Norway. As I document the life of my family still living on the island, I reflect upon my own history, but also try to look forward. This is a story about a girl eventually moving further and further away from her own family, desperate to distance herself from the place where she was born and raised. But more than anything, it's a personal journey of coming back, after years of therapy and of living abroad, trying to look at the place with fresh eyes — without repressing the bad memories. This is my attempt at embracing the inevitable fact that some things will forever be connected.

Maybe I’ll never know who I really am. But this is definitely where I’m from.

I spent a week in Norway’s biggest eco-village, learning and un-learning, talking to goats and reading Emily Dickinson.

November, Tonsenhagen

Eg hadde store planer - november skulle bli bra. Men Bjerke vart stadig raudare, og plutseleg budde eg i bydelen med eit av dei høgaste smittenivåa i heile Europa. Med nye tiltak frå regjeringa, longt i frå familien, uten sertifikat, og i eit nabolag kor eg ikkje kjenner nokon, kom angsten og frustrasjonen krypande.

Løysninga vart å ta bilder her på Tonsenhagen og eg bestemmer meg for å bruke prosjektet som ein øvelse i å kome meg ut - ut av leiligheiten, ut av angsten, ut i naturen, ut blant andre.

Rett utanfor blokka, tar eg eit bilde av eit firkanta merke på plenen, sjølv om eg ikkje veit heilt korfor. Heile bygningen har vore pakka inn i presenning og stillas i nesten 5 månader, det er kanskje ikkje så rart at eg har kjend meg ekstra innestengd. Ein nabo går forbi og ser rart på meg, eg kjenner meg dum.

Dagen etter går eg rundt badedammen på Årvoll, tar fleire bilder uten å vite heilt kva eg held på med, og smiler til den samme naboen på veg inn i blokka igjen. Ho spør kva eg heldt på med i går og me snakkar saman i nesten eit kvarter. Ho har brekt begge armane, men me er einige om at me har det fint, tross alt.

Eg pratar med stadig fleire naboar, eg fortel om prosjektet, dei fortel meg rare, morsomme, triste, personlege og underfundige ting. Ein i blokka tilbyr seg å vatne plantane mine om eg skal heim til jul, og for fyrste gong i mitt liv, gir eg nokon andre eit sett nøklar til leiligheiten min. Plutseleg gler eg meg til jul. Det skal bli godt å kome heim til Vestlandet. Og det skal bli fint å kome tilbake til Tonsenhagen på nyåret, legge 2020 bak seg og begynne på nytt. Det er når ein har vore vekke frå plantane sine ei stund, at ein ser kor mykje dei veks.

Publisert i boka Dette Året, kor 53 fotografar har skildra koronapandemien i løpet av et år.

Published in the book Dette Året (This Year), where 53 photographers have depicted the COVID19 pandemic.

Germany has long been praised for its liberal attitude towards sex, with Berlin often being referred to as Europe's undisputed "gay Mecca". The past years have seen several laws being passed in favor of the queer. At the same time, a number of human rights groups warns against a drastic increase in hate crime and homophobia, something the governments own reports have been confirming for years.

This is an ongoing documentary exploring what it is like being queer in Berlin today, focusing on personal stories and the diversity the queer community represents - through the transformational and challenging acts of unity, activism, artistic and sexual freedom.

This project is a part of the permanent collection at Preus Museum.

“To some people, I am muslim first and then Norwegian, if Norwegian at all. They don’t understand you can be both.”